HVORFOR BLE CRF GRUNNLAGT?
FN-konvensjonen om barnets rettigheter uttaler at samfunnet skylder barn intet mindre enn det beste det har å gi.
Filippinske myndigheter sier seg enig med FN-konvensjonen og uttrykker et ønske om å være et barnevennling samfunn. Den filippinske nasjonale strategiske rammeverk for barnets utviklingsplan (2000-2005) sier at barn skal gis omsorg og at det skal tilrettelegges for deres verdig vekst og utvikling; dette omfatter også beskyttelse fra trussler mot sin velferd, og frihet til å uttrykke seg og delta i sin egenutvikling. De vanskelighetene som rammer filippinske barn gjenspeiler og er et direkte resultat av krisen som rammer filippinske familier.
I løpet av de siste årene har gatebarnproblemet på Filippinene forverret seg betydelig til å bli et skremmende stort problem. En lokal tidsskrift (Ibon Facts and Figures) fremlegger i juni 2001 statistikk som viser at antallet gatebarn vokser; hjelpeløse offer for stoffmisbruk/avhengighet, prostitusjon og barnehandel. De fleste gatebarn er misbrukt, underernært og har ingen muligheter for skolegang. De er krigsoffer, tvangsflyttet på grunn av rivingsarbeid og offer for menneskeskapte- og naturkatastrofer.
Visse kriterier ligger til grunn for betegnelsen “gatebarn”; disse er avhengige av økonomiske, politiske og sosiale factor og forandrer seg dermed fra år til år og varierer fra land til land. Det er derfor vanskelig å kunne gi entydige statistikker. De nyeste tallene fra verdenshelseorganisasjon (WHO) antyder at på verdensbasis ligger antallet gatebarn mellom 80 til 100 millioner.
I Filippinene, et land med nærmere 90 millioner innbyggere, finnes det omtrent en og en halv millioner som kan betegnes som gatebarn. Familier forlater landsbyen sin i jakten på et bedre liv i hovedstaden, men ferden ender som regel i Metro Manilas fattigste strøk. Det er barna som må betale prisen, og tvinges til å arbeide på gaten eller på avfallsdeponier. Andre blir tvunget til å tigge eller prostituere seg for så å overlevere de små inntektene til foreldre som enten er arbeidsufør eller som foretrekker at barna tjener til livets opphold. Utenom vanskeligetene et liv på gata medfører, blir disse barna stadig møtt med andre farer; stoffmisbruk, prostitusjon, fengsling og sykdommer som AIDS, hepatitt, tuberkulose, skabb og psykologiske lidelser. For ikke å nevne den høye barnedødeligheten som kommer av forurenset vann og de uhygieniske forholdene barna lever i. Vi som et samfunn må erkjenne vi ikke gjør nok for å beskytte den oppvoksende generasjonen. CRF, i samarbeid med PJC, kjemper for forbedret leveforhold til gatebarn i Metro Manila; vi ber om at deres rettigheter skal anerkjennes og at de skal bli hørt.